INNLEDNING
Utgangspunktet for delegering av myndighet i kommunene er kommuneloven av 25. september 1992 nr. 107. I denne loven ble det nedfelt flere sentrale målsettinger:
- Styrke politikernes rolle i kommunene, dvs. gjøre det politiske ansvaret og lederskapet tydelig.
- Klargjøre forholdet mellom politikk og administrasjon.
- Klargjøre administrasjonens funksjoner ved å styrke den sentrale ledelsen og effektivisere tjenesteproduksjonen.
Hovedprinsippet er at all makt til å styre kommunen er lagt til kommunestyret. Det er selvfølgelig en rekke forhold som avgrenser kommunens makt: Lover, regler, avtaler, samt en rekke økonomiske mekanismer (og sanksjonsmekanismer) fra statlig side gjør at det nok er rimelig å betrakte kommune-Norge som et iverksettingsorgan for statlig politikk, mer enn som lokale selvstyrte enheter.
Kommunestyret er den øverste lokale styringsinstitusjonen. For at kommunestyret skal fungere mest mulig effektivt er en avhengig av at en del andre politiske organer gjør et politisk arbeid. Saksmengden i kommunene er betydelig. Det er derfor nødvendig å ha en velfungerende administrasjon, som både tilrettelegger saker og som avgjør kurante saker. Hva som er kurant vil kunne skifte over tid. Det sentrale er at en er oppmerksom på problemstillingen, nemlig at all delegert fullmakt er gått ut fra kommunestyret. Hensynet til god service til innbyggerne tilsier også at en sak blir avgjort så raskt som mulig.
Den politiske styringen skjer gjennom planer, budsjett/budsjettrammer, resultatvurdering og kontroll. Kommunestyret og formannskapet har ansvaret for overordnet planlegging/økonomi. Hovedutvalgene har ansvaret for gjennomføring av tiltak etter vedtatte planer og økonomiske retningslinjer. Administrasjonen står for løpende drifts- og planleggingsoppgaver. Oppfylling av denne modellen forusetter delegering. Forutsetningen er likevel at politikkutformingen i hovedsak skjer på overordnet nivå i formannskap og kommunestyre.
Hensikten med delegasjonsbestemmelsene er å legge bedre til rette for
- overordnet økonomisk styring
- klarere ansvarsdeling mellom ulike folkevalgte organer og mellom politisk og administrativt nivå
- effektiv ressursutnyttelse
- samordnet administrativ ledelse
